Derivasjon og intergrasjonsregning inngår i det som på norsk av og til benevnes som inifinitesimalregning eller diffreensialregning (på engelsk/latin "calculus"). I all korthet går det ut på å finne ut hva som skjer når en eller flere av variablene i et uttrykk endrer seg ørlite (herav: infitesimalt, uendelig lite).
Det hele spenner over et vidt felt av bruksområder innen geometri, økonomi, fysikk, medisin, statistikk, informatikk osv Problemstillingene har røtter tilbake til antikkens Hellas. En av de første som var inne på problemstillinger som nå behandles innenfor denne grenen av matematikken var Zenon fra Elea, som levde ca 450 år før vår tidsregning (fvt). Tallteorien var ikke så utviklet dengang som den er nå - de opererte f.eks. bare med heltall - så ved hjelp av det de hadde til rådigehet, "viste" Zenon at bevegelse var umulig. De viktigste greske bidragene kom fra Arkimedes (ca 225 fvt), der han blant annet arbeidet med problemene rund det å beregne arealet av en sirkel, volumet av og overflaten til en kule. Lenge var det stille i vesten rundt disse problemstillingene, men rundt 1600-tallet begynte ting å skje. Luigi Valero (1552-1618) fortsatte der grekerne slapp, mens Johannes Kepler også prøvde seg frem. Svært viktige bidrag ble også gitt av matematikerne Fermat, Roberval og Cavalieri. Det viktigste bidraget til dagens differensialregning, spesielt på notasjonssiden (hvordan tingene kan fremstilles med formler, tall, bokstaver og symboler) - i den grad at de kan betegnes som infintesimalregningens fedre, ble gitt av Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibnitz, som arbeidet uavhengig av hverandre på 1670-tallet og utover. Senere (og tildels samtidig) har viktige bidrag blitt gjort av andre matematikere som Euler, Jacob og Johann Bernoulli. Besvart: 18.06.2006
Feilmeld svaret | 
Spørsmålet ble stilt av en 22 år gammel kvinne fra bergen.
