Spørsmålet berører det evige dilemma: Menneskets frie vilje. Gud skapte mennesket til frihet - frihet til å velge det gode, men viste også hva som er forskjellen på godt og vondt ved å regulere menneskets valgmuligheter.

Hadde mennesket valgt Paradiset - Gudslydigheten - fremfor frukten fra kunnskapens tre, hadde vi vært spart for mye! Ja visst hadde vi også vært avskåret fra mye, men vår vilje og vår frihet hadde ensidig kunnet være opptatt av det gode, det positive.

Filosofien vil mene at ingenting er godt hvis du ikke også kjenner dets motsats, det onde, men hvem vet det?

Ingen har opplevd det Bibelen kaller "alt var såre godt"! Menneskets ulydighet mot Gud da Eva åt av kunnskapens tre og ga det videre til Adam, markerer starten på et fiendskap mellom lydighet og ulydighet, mellom nysgjerrighetens grenser og dens handlinger, mellom mennesker og Gud. Og ved det fiendskapet er også det evige liv blitt en forbannelse for oss.

Det eneste som kan gjenopprette menneskets fall, er soning - ikke ulikt vår tids domspraksis, men i en annen dimensjon. Der det gamle testamentet knytter denne soningen til offerpraksis og lovoppfyllelse, kommer det nye testamentet med et "evangelium", et godt budskap. Det oppsummeres i den berømte "Lille Bibel" (Joh. 3,16) der soningen blir forsoning gjennom Jesu lidelse, død og oppstandelse - alt et produkt av at "Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin eneste Sønn for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Det gjør oss ikke lik Gud, men det gjør oss "lite ringere enn Gud". Så stort er det faktisk tenkt.